Ja nå begynner aktiviteten å ta seg opp i valpekassen, Minna er heldigvis i form igjen. Men vil forsatt grave i hagen når hun synes det er for varmt på valperommet. Aller helst vil hun da ligge i en grop under ett tre 🙂 Valpene sover, spiser og vokser. I morgen natt blir de 2 uker, og det er mye som skal skje de neste ukene. Mat i fast form skal de få smake på i morgen, karbonadedeig som de får i begynnelsen bruker alltid å falle i smak, og det er alltid morsomt å se når de oppdager hvor godt det er.

I løpet av de neste ukene skal hørselen testes, og øyenfarven studeres. Forhåpentligvis ingen døve eller blåøyde men det er ikke annet å gjøre enn å vente å se.

Glemte å takke min gode nabo i forrige  innlegg, som var så snill og ble med meg til veterinæren med Minna, takk Lillian:) Gode naboer er gull verd!

Endelig begynner jeg å få rutine på ting, etter noen slitsomme dager og netter med Minna er det godt å være tilbake i rute med alt annet. Huset har fått grodd over, likeså hagen, men nå føler jeg meg litt ajour igjen. Minna er flink å ligge i kassen med valpene, og hun vil innimellom være sammens med oss på stua. Tror hun synes det er godt å være litt med de andre hundene, Kitty vil hun ikke ha noe med å gjøre av en eller annen grunn? Kanskje for at hun er valp?

Alice har haltet til og fra den siste uken, trodde hun var blitt bedre men i morges tråkken hun ikke på beinet når hun stod opp, men etter 5 minutter var alt som normalt igjen . Vi får la det gå noen dager til, blir hun ikke bedre får vi reise til veterinæren. Tipper hun har en vridning eller strekk. Ikke så enkelt for en veterinær å gjøre så mye, men greit å få sjekket ut.

Noen bilder fra de siste dagene:

Dagene går fort og natt il fredag blir valpene 1 uke, første uken synes jeg vel er den verste. Man håper at valpene får i seg det de skal fra moren. og man håper og tror at moren har nok melk. Heldigvis har jeg ennå ikke opplevd en tispe som ikke har hatt melk. Det må være fælt og jeg kan ikke forestille meg jobben man har med å flaske opp ett helt kull.

Minna med valper

Minna har som jeg skrev tidligere vært litt urolig og gravd i valpekassen og ute, i tillegg pest mer enn jeg har vært vant til. Har tatt tempen på henne de siste dagene men den har egentlig ikke vært så høy, litt over 39 noe jeg fikk beskjed om ikke var unormalt en uke etter fødselen. Men idag bestemte jeg meg for at vi fikk ta oss en tur for sikkerhetsskyld siden jeg var ganske urolig, og Minna virker utilpass. Det var infeksjon i operasjonssåret og heldigvis at jeg dro nå og ikke ventet. Så nå er det 10 dager med antibiotika om jeg liker det eller ikke. Men det viktigste er at Minna har det bra. Hun virker allerede roligere etter sprøyten hun fikk på veterinærkontoret. Så temperaturen er nok nede på normalt igjen nå.

Dagens største gladnyhet er at Kitty skal flytte om ca. 1 uke. En av mine tidligere valpekjøpere som har Lille My (nå Lotta) fra mitt F-kull var og hilste på henne idag med familien. Der vet jeg at hun får det godt med stor uteplass å løpe på og milevis med skog, og ikke minst en prikkete venn 🙂 Lotta har en spesiell plass i hjertet mitt siden hun var så liten ved fødselen og hadde en kronglete vei de neste ukene før vi var sikker på at hun klarte seg. Koselig å se henne igjen!

Er vel litt sånn Alice føler seg for tiden, alene hund mens Minna er på valperommet. Merkes at hun ikke er så vant å være helt alene, så matmor fotfølges til enhver tid, utenom på valperommet selvfølgelig, der har hun ingen adgang i 2 uker til. Minna og Alice har nå fått hilst på hverandre, var Minna som ville hilse på Alice så da syntes jeg det var greit.

Valpene spiser og sover, som valper flest, Minna vil gjerne grave både inne og ute for tiden, og det er jeg ikke vant til at de gjør etter at valpene er kommet. Men fikk en forklaring på det hos veterinæren. I Minna sine øyne har hun ikke født ennå, siden det ble keisersnitt, så hun holder på å forberede seg, stakkars er litt forvirret.

Nye bilder kommer om ett par dager, akkurat nå ser de vel ut som de gjorde på de forrige 🙂

Siden jeg brukte bokstaven I- ved mitt første kull hopper jeg over det på dette kullet. Så da er det altså bokstaven J som står for tur. Synes ikke det er lenge siden jeg hadde mitt første kull. (forsåvidt er det ikke så lenge siden 🙂

I Januar 2001 ble I- kullet født, husker at forberedelsene begynte litt tidligere enn ved det tiende kullet. Tror valpekassen var oppe ca 3 uker før kullet ble født og jeg sov sikkert ikke mye den siste uken. Stakkars Hettie ble studert nøye hver dag. Men  så  utrolig spent jeg var! Etter noen kull forsvinner litt av spenningen eller rettere sagt den blir i spedd bekymringer. Bra var det vel at man ikke visste om alt som kunne hende under en fødsel og med valpene etterhvert som de vokste opp. Da hadde det nok ikke blitt noen kull.

Minna og valpene har det bra, de sover og spiser som valper bruker å gjøre. Minna har heldigvis bra appetittSå langt ser jeg at det er en sort og en lever tispe, hannene har jeg ikke sett så nøye på ennå når det gjelder farver.

Her er noen bilder fra dagen idag, Alice synes det er fryktelig merkelig at Minna ikke er tilstede, i tillegg er hun innbilt men heldigvis er matlysten på vei tilbake. Alice er jo ikke den som takker nei til ett måltid så når hun gjør det blir jeg bekymret.

Ja hva annet kan man si etter en traumatisk valpefødsel. Skulle tro at man nå var forberedt på det meste, men dengang ei.

Minna begynte sine forberedelser til fødeslen for over ett døgn siden, så langt alt normalt. Veene begynte i ett tiden på natta, deretter hendte det ingenting. Etter en til to timer kontaktet jeg veterinær, først Mjøsvakta som den natten holdt til på Lillehammer. Deretter tok jeg kontakt med den eneste som har 24 timers vakt i regionen vår, Berg smådyrsykehus. Heldigvis kunne han ta imot oss, og minna ble puttet i bilen sammens med en stresset og redd matmor. Ved ankomst ble hun lagt i narkose og matmor ble sendt hjem med beskjed om at de ringte så fort keisersnittet var gjennomført og minna vekt opp. Tror aldri jeg har følt meg så ille til mote som da jeg reiste ifra Minna, blikket hennes når jeg gikk ut døra glemmer jeg nok aldri. I det øyeblikket tenkte jeg at det blir siste gang Minna skal ha valper eller noen andre for den saksskyld……. (sikkert glemt om 6 måneder). Noen timer senere fikk jeg en telefon om at alt hadde gått bra med Minna og valpene og at hun var klar for å reise hjem. Den beste telefonen jeg noensinne har fått! Nå ligger Minna i valpekassen på valperommet med valpene. Og roen har senket seg. Pulsen min er vel snart nede på normalt igjen, og forhåpentligvis får vi en fin tid fremover, men som sikkert består at det samme som alltid når man har valpekull:bekymringer for tispen, og valpene… Altså noen »normale» uker for oss.

 En ekstra tanke går idag til Hilde og Wenche som har Spot fra mitt B-kull, han er innlagt på Oslo Dyreklinikk og desverre er vel ikke prognosene så bra. En ekstra trøst både for de og meg er å vite at Spot har hatt ett fantastisk fint hundeliv hos eierne sine, bedre kunne han ikke hatt det. Tenkt hvis alle dyr kunne bodd hos noe som dere !

Nå tar vi oss en velfortjent blund på øyet og kommer tilbake friskt over helga 🙂