Ja hva annet kan man si etter en traumatisk valpefødsel. Skulle tro at man nå var forberedt på det meste, men dengang ei.

Minna begynte sine forberedelser til fødeslen for over ett døgn siden, så langt alt normalt. Veene begynte i ett tiden på natta, deretter hendte det ingenting. Etter en til to timer kontaktet jeg veterinær, først Mjøsvakta som den natten holdt til på Lillehammer. Deretter tok jeg kontakt med den eneste som har 24 timers vakt i regionen vår, Berg smådyrsykehus. Heldigvis kunne han ta imot oss, og minna ble puttet i bilen sammens med en stresset og redd matmor. Ved ankomst ble hun lagt i narkose og matmor ble sendt hjem med beskjed om at de ringte så fort keisersnittet var gjennomført og minna vekt opp. Tror aldri jeg har følt meg så ille til mote som da jeg reiste ifra Minna, blikket hennes når jeg gikk ut døra glemmer jeg nok aldri. I det øyeblikket tenkte jeg at det blir siste gang Minna skal ha valper eller noen andre for den saksskyld……. (sikkert glemt om 6 måneder). Noen timer senere fikk jeg en telefon om at alt hadde gått bra med Minna og valpene og at hun var klar for å reise hjem. Den beste telefonen jeg noensinne har fått! Nå ligger Minna i valpekassen på valperommet med valpene. Og roen har senket seg. Pulsen min er vel snart nede på normalt igjen, og forhåpentligvis får vi en fin tid fremover, men som sikkert består at det samme som alltid når man har valpekull:bekymringer for tispen, og valpene… Altså noen »normale» uker for oss.

 En ekstra tanke går idag til Hilde og Wenche som har Spot fra mitt B-kull, han er innlagt på Oslo Dyreklinikk og desverre er vel ikke prognosene så bra. En ekstra trøst både for de og meg er å vite at Spot har hatt ett fantastisk fint hundeliv hos eierne sine, bedre kunne han ikke hatt det. Tenkt hvis alle dyr kunne bodd hos noe som dere !

Nå tar vi oss en velfortjent blund på øyet og kommer tilbake friskt over helga 🙂